[udir-goals]

Mål for modulen

Dere skal kjenne og bruke mangfoldet som utgangspunktet for inkluderende praksis.

I fanene nedenfor er det flere filmer. Du finner Ronny Brede Aase i samtale med personer fra forskningsmiljø og praksis. I tillegg finner du en podkast. Velg fanen som passer for deg.

[udir-tabs]

For alle

“Mangfold er et litt farlig begrep”, sier Jan Grue forfatter og professor i sosiologi ved UiO. Hør han utdype dette i samtale med programleder Ronny Brede Aase og hvorfor han mener at det å ta hensyn til mangfold ikke bare er viktig, men også en plikt.

Barnehage

“Noen bor i villa og andre lever under fattigdomsgrensen” sier Elizabeth Hernholm, leder for barnehageseksjonen bydel Grorud til programleder Ronny Brede Aase. Hun utdyper hvordan de systematisk jobber for å skape og opprettholde en god kultur for mangfold, gjennom blant annet et tett og tverfaglig samarbeid med helsestasjonene og skolene.

SFO

I denne filmen spør Ronny Brede Aase blant annet hva må til for å skape en god kultur for mangfold? Da svarer Kjetil Skoge "Det er først og fremst et holdningsskapende arbeid. Kultur for mangfold er å lage en arena der det er rom for alle. Det er lett å si, men det betyr at vi skal fremelske alle uansett bakgrunn og forutsetninger. Ulikhetene skal være vår styrke, det krever at vi jobber med det hele tiden."

Grunnskole

Visjonen vår er “alle hører til” forteller Gitte Schjerven Bakksjø, assisterende rektor ved Lunden skole til programleder Ronny Brede Aase. Hør henne utdype mer om metoden de har utviklet på Lunden skole på Hamar.

Videregående skole

Å finne et felles verdigrunnlag og sette et hårete mål innen rekkevidde er viktig for å bygge en god kultur for mangfold sier Kjell Ove Haugen, rektor på Kuben videregående skole til programleder Ronny Brede Aase. Hør han utbrodere hva de består i på Kuben.

PP-tjenesten

Alle barna skal få et læringsutbytte, sier Christine Sommerstedt, pp-rådgiver i Rælingen kommune til programleder Ronny Brede Aase. Hun utdyper hvordan de har jobbet tett med barnehagene og skolene for å bygge en god mangfoldskultur for barn og elever i kommunen.

Podkast

Hvordan kan barnehagen, skolen og PP-tjenesten jobbe med en felles kultur som gir rom for alle i det store barne- og elevmangfoldet? Hør høyskolelektor Kristian Øen og professor Mirjam Harkestad Olsen dele sine tanker og erfaringer om temaet.

[udir-reveal]

Teksttranskripsjon av podkasten

Julie: Ulikhet er en god ting, men det kjennes ikke alltid sånn. Hvordan skal du styrke barna og elevenes selvfølelse og følelse av egenverdi når de kjenner seg alene i et fellesskap som egentlig skal romme alle? Mitt navn er Julie Messel, og i denne episoden skal vi snakke om kultur for mangfold. Men først skal vi høre en historie om Lilly, som er hentet fra NRK sine nettsider.

Kvinne 1: Fjorten år gamle Lilly elsker å danse. Hun trives på skolen, hun er glad i å gjøre lekser, og kommer sjelden for sent. Lilly er sosial. Hun er kanskje forsiktig, men stort sett er hun med venner. Dansing er hennes store lidenskap, og den siste tid a har hun også tatt sangtimer. Hjemme synger de for full hals. På skolen trives hun godt. Så kommer pandemi og skolenedstengning. Lilly bretter opp ermene og er klar for å bidra i den store, nasjonale dugnaden under korona. Hun og tusenvis av barn skal holde seg hjemme og få undervisning over skjerm. To uker med nedstengning blir til en hel vår. Lilly synes arbeidet er overveldende og utmattende. Oppgaver og tekster blir formidlet fra læreren over Teams, men selve skolearbeidet må hun gjøre alene. Senere skal det vise seg at fjortenåringen har dysleksi. Ukesvis med lesing og skriving blir uutholdelig. Lilly mister både mestringsfølelse og motivasjon. Foreldrene til Lilly merker at datteren sliter. Hun klarer ikke delta i prøver og vurderinger. Skolearbeid og hverdag blir vanskelig. Da skolen åpner igjen, er det en kamp for å komme tilbake. Lilly klarer likevel stort sett å møte opp høsten 2020, men etter hvert som eksamen nærmer seg, eskalerer skolevegringen igjen. Til tross for at ungdomsskolen har vært svært vanskelig, får Lilly vitnemål. Tilrettelegging fra lærere og hjelp fra foreldre blir svært viktig. Nå går hun yrkesfaglig linje på videregående. Takket være tilrettelegging og god støtte fra lærere er Lilly på vei tilbake.

Julie: Lillys historie er en fortelling om å komme tilbake, og at det kan være vanskelig å komme tilbake til hverdag og rutiner, er jo noe mange kan kjenne på. Om det er etter ferie eller pandemi, så er jo det noe barn og elever, både i barnehage, SFO og skole, kan kjenne seg igjen i. Fordi barn opplever dette, blir det en utfordring også for ansatte. Jeg vil gjerne at vi snakker om hvordan vi som voksne hjelper barn og elever når disse vanskelige situasjonene oppstår. For å snakke om dette har jeg med meg i podkaststudio i dag Kristian Øen, som underviser i pedagogikk med NLA og tar en doktorgrad ved Universitetet i Berge n. Du har tidligere også vært lærer. Velkommen hit!

Kristian: Takk for det!

Julie: I tillegg har jeg også med meg Mir j am Harkestad Olsen, professor i spesialpedagogikk ved det arktiske universitetet i Tromsø, også du tidligere lærer. Velkommen til oss!

Mirjam: Takk skal du ha!

Julie: Kristian, hva tenker du om den historien vi nettopp hørte?

Kristian: Uten at det gjelder akkurat den spesifikke tematikken, så tenker jeg at det er en historie som viser at vi alle, alle barn og elever, i kortere og lengre perioder kan oppleve utfordringer og barrierer i sitt løp. Det å skape en trygg og god skole og barnehage som hjelper dem i de periodene, tenker jeg er helt sentralt.

Julie: Det vi egentlig skal snakke om i dag, er kultur for mangfold. Jeg vet ikke, Mirjam, kan du si noe om hva som ligger i det begrepet for deg?

Mirjam: Mangfoldsbegrepet sier noe om den forskjelligheten som er iboende i et fellesskap. Kultur for mangfold betyr jo egentlig bare at vi gir rom for ulikhet, vi gir rom for at ikke alle har den samme A4-størrelsen. Det er vel egentlig ingen som passer inn i A4-skjemaet. Gjennom det kan vi også tenke et inkluderende fellesskap.

Julie: Jeg tenker at fellesskap er kanskje nøkkelen her. Hvordan vi skaper fellesskap, på skole og i barnehage, der det er plass til alle. For alle er vi egentlig veldig ulike?

Kristian: Ja, det vil jeg tro. Nei, det er klart at vi er det. Så tenker jeg at det er noe med det å … For meg handler kultur for mangfold om å skape forutsetninger for å kunne utvikle en inkluderende praksis. Det handler om nettopp vår tenkning og vår holdning til ulikhet eller forskjellighet. Og så tenker jeg at det handler jo om viktigheten av å jobbe med dette i barnegruppen, i elevgruppen, i voksengruppen, ansattgruppen, men også opp mot foreldregruppen. Det er her på en måte et arbeid som favner bredt.

Julie: Dere har jo erfaring som lærere, begge to, og dere har jobba med denne tematikken også på høyskole og universitet. Hvordan skal man tenke at de ansatte i barnehage og skole skal være opptatt av dette i møte med barna i det daglige? Hvordan skal man liksom skape rom for mangfoldighet?

Mirjam: Jeg tenker at det den historien med Lilly i stor grad viser, er en holdning hos de som jobber med Lilly, som er av typen «nå bretter vi opp ermene, det her får vi til». Det å ha respekt for forskjellighet, det å ha respekt for at mennesker er ulike, viser seg også i de holdningene vi har til barn og til elever. I tillegg til å være lærer har jeg også jobba i barnehage, og det er de samme forholdene der. Det tenker jeg det er litt viktig at vi er oppmerksomme på. Det er det samme mangfoldet i barnehagene. Vi har kanskje ikke de samme faglige problemstillingene, men vi har de samme problemstillingene knytt et til at barn føler seg utafor, de føler seg ikke sett, og så videre. Så vi trenger den samme kulturelle aksepten for mangfoldet.

Julie: Jeg syn es ofte at når barn er små, er man kanskje mer bestemt på å gi dem beskjeder om hvordan ting skal være. Så utvikler de et språk og et større rom. Så er man, i hvert fall som forelder, kanskje mer tilbøyelig til å lytte til dem. Men for små barn, som ikke uttrykker seg på samme måte, hvordan inkluderer vi dette begrepet der?

Kristian: Min opplevelse er at hvorvidt man trenger å inkludere begrepet hos de små … Små barn er jo ofte veldig romslige. De er i natur ofte ganske for åpne for det mangfoldet, opplever jeg. Ofte føler jeg at det er gjerne de voksne, de ansatte, som er mer sånn: «Hvordan skal vi forklare dette her?» Jeg opplever at barn og elever veldig ofte, ved å snakke ganske rett fram om dette, tar dette som en helt naturlig del av mangfoldet.

Mirjam: Det tenker jeg også. Det ligger en naturlig romslighet hos barn, hos de minste barna. Det er ofte vi voksne som gjør dem oppmerksomme på forskjelligheter. Det kan være i beste mening. «Ta nå Anne med dere ut når dere leker. Husk nå på at han Per også har lyst til å spille fotball.» Og så skaper vi en sånn: «Å? Hvorfor? Hva er det med han Per? Hva er det med Anne?» Vi må skape en romslighet hos barn, men jeg tror ikke barn egentlig trenger å forholde seg til begrepet kulturelt mangfold, de trenger bare å forholde seg til at her er det rom for alle. Her skal alle ha en plass, og vi skal inkludere alle.

Julie: Når vi nå snakker om dette begrepet «kulturelt mangfold», sa du litt tidligere, før vi gikk inn i studio, Kristian, at du er jo ofte ute og møter lærere og andre som jobber med barn og elever. Hvordan opplever lærere og de som jobber ute i feltet, å snakke om denne kanskje litt avanserte begrepsbruken? Kanskje er man ikke så veldig kjent med uttrykket «kultur for mangfold», men man bruker det nok antageligvis i praksis likevel?

Kristian: Ja, jeg tror jo at dette her er en av utfordringene når vi snakker om dette her, at det handler også om de voksnes holdning. Jeg har ikke møtt mange voksne og ansatte som er mot mangfold. Så dette her er også en ting som jeg opplever at man er bevisst på og jobber aktivt med, men det er jo også komplekst. I praksisfeltet er det fullt av dilemmaer, det er krysspress, og det er ulike forventninger som gjør til at det å balansere dette og holde den stø kursen tror jeg oppleves som krevende for mange. Så er det kanskje en del andre krav og forventninger både fra eiere, nasjonale føringer og så videre. Det også ligger i et press som gjør til at man glipper litt på det helt grunnleggende. Det å få det tilbake igjen på å reflektere rundt hva dette egentlig betyr, til tross for det krysspresset, det opplever jeg at mange ansatte synes er spennende og viktige diskusjoner. Men det er noe med å skape rom og tid for de diskusjonene.

Julie: Det du sier, er at kultur for mangfold naturligvis er veldig viktig på et individnivå, men det er også viktig på et systemnivå, at det blir lagt til rette for tenkning gjennom hele verdikjeden?

Mirjam: Jeg tror hele verdikjeden kanskje er et fint begrep, fordi at vi trenger å jobbe med det her i alle ledd. Alle ansatte, uansett stillingsbenevnelse. Det må være en visjon allerede fra ledelsesnivået og til den enkelte som jobber tett på barna og elevene. For å kunne få det til må vi snakke om det. Vi kan være enige om at det kulturelle mangfoldet er viktig. Vi kan være enige om at inkluderende fellesskap er viktig, jeg tror ikke vi møter én som er uenig. Men derifra og til å snakke om hva det er som fremmer et kulturelt mangfold, hvor barrierene for et kulturelt mangfold ligger – vi må sette ord på det. Ellers kommer vi ikke videre, da blir det en privat praksis, og det er ikke dit vi har lyst til å gå.

Kristian: Og så tror jeg det å klare å koble nettopp det overordnede direkte til praksis er en krevende sak. Det er noe med å ha den kulturen i skole og barnehage og PP-tjeneste der man utforsker og utfordrer hverandre i praksisen. Når du gjør sånn, hvorfor gjør du det? Hvilken betydning har det? Hvilke konsekvenser har det? Den type undring sammen og diskusjon sammen, det vet jeg blant annet fra min forskning at en del lærere kvir seg for å utforske og utfordre hverandre, fordi man vil ikke tråkke noen på tærne, man vil ikke være en besserwisser. Men nettopp den typen diskusjoner og refleksjoner er det som bidrar til å koble disse visjonene, det overordnede, direkte til praksisen. Det er krevende diskusjoner og refleksjoner å ha.

Mirjam: Men Kristian, har du tenkt noe på hvordan man kan få fram de diskusjonene uten at man trør over hverandres grenser? For det er absolutt en terskel for å gi kritikk, det er noe man helst ikke vil.

Kristian: Jeg vet at en del skoler og barnehager som også er bevisste på dette her, som også løfter fram for eksempel begrepet «psykologisk trygghet», der man diskuterer på ordentlig at det å være profesjonell innebær er at vi må ha den type diskusjoner, det kan være ubehagelig, det kan oppleves som kritikk, men det er gjort i beste mening. Når man metasnakker om at dette er en del av praksisutviklingen , opplever jeg at det mange steder skaper rom for at dette kan gjøres uten at det nødvendigvis oppleves på den måten.

Mirjam: For hvis vi løfter det til et nivå over den enkeltes yrkesutøvelse, vi snakker på et metaperspektiv, så får vi kanskje nøytralisert litt av de såre følelsene, selv om vi henter eksempler fra praksis og deler erfaringer. Noen ganger nytter det å se etter godstoffene. Man brekker opp begrepet kulturelt mangfold, hva det består av, og så tar man steg for steg og finner godstoffene hos hverandre. Det kan være en fin måte å legge det til rette på.

Julie: Sånn jeg forstår dere nå, handler dette ikke bare om hva som skjer i skolegården eller i klasserommet eller i lek i barnehagen, men også hva som skjer på personalrommet , og også hva som skjer i planleggingsdagene i august, sånn at det nettopp skapes et trygt rom for de ansatte til å finne ut av hvordan man skal forholde seg til dette?

Mirjam: Jeg tenker at kulturen for mangfold settes allerede i personalet, blant de ansatte. Hvordan vi tar vare på hverandre som ansatte, speiler seg ned i hvordan vi jobber inn mot barn og elever, har jeg tenkt. Da er det viktig å være oppmerksom på at hvordan vi forholder oss til det enkelte barn, den enkelte elev, det ser de jevnaldrende, og det legger de merke til, og de speiler det. Så det er så uendelig viktig at vi starter i personalgruppa, og så tar vi det derifra.

Julie: Nå høres det ut som om du snakker om kultur på arbeidsplassen.

Mirjam: Jepp.

Julie: At vi skal ha en god kultur på arbeidsplassen, og da vil det liksom risle nedover i andre deler av organisasjonen. Er det sånn du også opplever det, Kristian?

Kristian: Ja. Det er det absolutt. For meg handler inkluderende praksis også like mye om et inkluderende arbeidsmiljø. Når jeg snakker om det å utforske og utfordre praksis, så handler det ikke bare om å være snill og grei med hverandre. Det handler også om å kombinere det med å støtte hverandre profesjonelt. Hvis jeg hadde sett at Mirjam i sin samhandling med en elev gjorde noe som jeg undret meg over, det å faktisk som profesjonell tenke at det lurer jeg på, og kunne spørre og utforske … Hvorfor gjorde du det? Ikke nødvendigvis som kritikk . Det også er en del av det jeg tenker – kultur for mangfold. Ikke bare at vi skal være snille og greie, for faren er jo nettopp at man hopper over en del helt sentrale diskusjoner der man kan avdekke tanker, holdninger som bryter med tenkningen om et inkluderende fellesskap eller mangfolds..

Mirjam: Det du beskriver, er jo det vi tenker skal kjennetegne et godt profesjonsfellesskap.

Kristian: Nemlig.

Mirjam: Altså en lærende organisasjon. Det at vi er spørrende til hverandres praksis. Det er kjempeviktig.

Julie: Det synes jeg er veldig fint, det du sier der, en lærende organisasjon. For det betyr også at mye av dette som handler om å skape en kultu r for mangfold, også handler om å finne tid til å se kollegaene våre og gi hverandre tid til å hjelpe hverandre. Det handler om ressurser, selvfølgelig, men også om kultur for hvordan vi har det på jobben. Dette skal jo være en podkast der vi håper at vi kan hjelpe ansatte i barnehage, skole og PPT til å finne rom til dette. Dere har selv jobbet som lærere for en stund siden. Har du noen tips til hvordan man kan finne tid og rom i hverdagen, også på et individnivå? Vi har snakka så vidt om at det overord nede perspektivet må være på plass, men også i det daglige?

Mirjam: Tenker du da tid til samarbeid, tid til å være kollegaer, eller tenker du tid inn mot det enkelte individ som trenger støtte og hjelp?

Julie: Jeg tenker egentlig det første.

Mirjam: Det første.

Julie: Tid til å hjelpe hverandre og bli et godt arbeidsfellesskap, som har anledning til å se det enkelte barn.

Mirjam: Først og fremst handler det om at når ledelsen tar det ansvaret, så legges det til rette for tid. Det brukes av fellestid til nettopp sånne diskusjoner. Det må legges til rette tidsmessig, det må legges til rette stedsmessig. I tillegg ser vi på for eksempel forskning knyttet til samundervisning, altså der hvor lærer og spesialpedagog jobber sammen til samme tid på samme sted med den samme gruppa – der hvor det fungerer godt, er der hvor de er nær hverandre også i planleggingstid a . Altså at de deler kontor eller har kontor ved siden av. Det å være tette i tid a utenfor klasserommet betyr noe. Samundervisning slår mye dårligere an når det er fysisk avstand mellom de enkelte ansatte. Da er det ikke like lett. Det viser, tror jeg, at lærere, ansatte i barnehage, skole, PTT og så videre, er flinke til å bruke de rommene de har, når det bare blir lagt til rette for rom, både fysisk og tidsmessig.

Julie: Vi skal gå inn for landing her nå, men jeg bare lurer på om dere på tampen hadde noen ønsker for framtid a knyttet til dette feltet som er så viktig over hele samfunnet vårt. Hvis dere skulle gitt tre tips hver til hvordan ansatte kan omfavne dette enda bedre?

Kristian: Tre tips, ja?

Kristian: Nei, det første må være å skape disse rommene som du snakker om, for å diskutere disse tingene. Jeg tror det er veldig lett å bli fanget i drift, altså det som skjer, det som skjer i morgen, og så må man på en måte hele tida være opptatt av det praktiske. Det å skape det rommet og prioritere tid til å diskutere de grunnleggende verdiene i rammeplan og i læreplan, det tror jeg er viktig. Så tror jeg også at det å fri seg fra en del av disse kravene som kommer, det å virkelig reflekte re … Hva kreves det for å ha en inkluderende praksis? Hva innebærer ordentlig kultur for mangfold? Det tenker jeg også er viktig. Og så selvfølgelig også lytte ut med barn . Det å spørre barn og elever selv, hva tenker de om det? Det tror jeg er helt sentralt.

Julie: Gode råd. Mirjam?

Mirjam: Det var dårlig gjort å starte med Kristian.

Mirjam: Nei, jeg kan starte med et eksempel fra min egen skolegang. Da jeg gikk på skolen, hadde pultene fargekode, og det samme hadde stolene. To ganger i året ble vi målt, sånn at vi fikk pulter og stoler som passet akkurat til vår høyde. Skolen var veldig opptatt av ergonomi den gangen. Nå skal ungene helst passe i en A4-boks, enten de henger og dingler med beina på stolen, eller stolen rett og slett er for kort. Det er bare et metaforisk bilde. Jeg tror at vi må slippe opp den A4-boksen. Vi må utvide den kraftig for at vi skal få rom for det kulturelle mangfoldet. Vi må tenke helt annerledes om hva skole skal være, og hvordan skolen skal organiseres, for å få det her veldig godt til. Men vi må starte der vi er. Det å være kjent med handlingsrommet vi har, både det juridiske, organisatoriske, praktiske og pedagogiske handlingsrommet, er viktig. Det har vi studier på, at både de ansatte og lederne deres kjenner det for dårlig. De kjenner for dårlig til de mulighetene som ligger her. Det er også veldig flott om vi får til. Da skaper vi også et større rom for kulturelt mangfold. Tredje? Jeg tror at vi skal gi honnør til de som får det til, at vi skal være flinke til å framsnakke hverandre, at vi skal prøve å se kollegaer som klarer å skape den her forståelsen og de gode holdningene knyttet til kulturelt mangfold , som skaper en forståelse i barnegruppa, i elevgruppa, for at det er helt greit å være den du er, det er helt greit å møte med den identiteten du har. Det er rom for det. For da vil «ho Lilly » trives.

Julie: Da vil «ho Lilly» trives – det synes jeg var en nydelig avslutning på denne episoden. Det handler om at vi skal prøve å framsnakke hverandre, utvide A4-boksen og finne plass til hverandre. Tusen takk for at dere kunne være her og snakke om dette.

Mirjam: Tusen takk.

Kristian: Takk for det.

Julie: Vil du lære mer om det du hørte nå, finner du det i kompetansepakka « I nkluderende praksis». Lenken finner du i episodebeskrivelsen. Du har lyttet til en podkast fra Utdanningsdirektoratet.

[udir-goals]

Mål for modulen

De skal kjenne og bruke mangfaldet som utgangspunktet for inkluderande praksis.

I fanene nedanfor er det fleire filmar. Du finn Ronny Brede Aase i samtale med personar frå forskingsmiljø og praksis. I tillegg finn du ein podkast. Vel fana som passar for deg.

[udir-tabs]

For alle

«Mangfald er eit litt farleg omgrep», seier Jan Grue, forfattar og professor i sosiologi ved UiO. Høyr han utdjupe dette i samtale med programleiar Ronny Brede Aase og kvifor han meiner at det å ta omsyn til mangfald ikkje berre er viktig, men også ei plikt.

Barnehage

«Nokre bur i villa, og andre lever under fattigdomsgrensa», seier Elizabeth Hernholm, leiar for barnehageseksjonen i bydel Grorud, til programleiar Ronny Brede Aase. Ho utdjupar korleis dei systematisk jobbar for å skape og oppretthalde ein god kultur for mangfald, gjennom blant anna eit tett og tverrfagleg samarbeid med helsestasjonane og skulane.

SFO

I denne filmen spør Ronny Brede Aase mellom anna: Kva må til for å skape ein god kultur for mangfald? Då svarer Kjetil Skoge: «Det er først og fremst eit haldningsskapande arbeid. Kultur for mangfald er å lage ein arena der det er rom for alle. Det er lett å seie, men det betyr at vi skal framelske alle uansett bakgrunn og føresetnader. Ulikskapane skal vere styrken vår, det krev at vi jobbar med det heile tida.»

Grunnskule

Visjonen vår er «alle høyrer til», fortel Gitte Schjerven Bakksjø, assisterande rektor ved Lunden skole, til programleiar Ronny Brede Aase. Høyr ho utdjupe meir om metoden dei har utvikla på Lunden skole på Hamar.

Vidaregåande skule

Å finne eit felles verdigrunnlag og setje eit hårete mål innan rekkjevidd er viktig for å byggje ein god kultur for mangfald, seier Kjell Ove Haugen, rektor på Kuben videregående skole, til programleiar Ronny Brede Aase. Høyr han utbrodere kva dei består i på Kuben.

PP-tenesta

Alle barna skal få eit læringsutbytte, seier Christine Sommerstedt, PP-rådgivar i Rælingen kommune, til programleiar Ronny Brede Aase. Ho utdjupar korleis dei har jobba tett med barnehagane og skulane for å byggje ein god mangfaldskultur for barn og elevar i kommunen.

Podkast

Korleis kan barnehagen, skulen og PP-tenesta jobbe med ein felles kultur som gir rom for alle i det store barne- og elevmangfaldet? Høyr høgskulelektor Kristian Øen og professor Mirjam Harkestad Olsen dele sine tankar og erfaringar om temaet.

[udir-reveal]

Teksttranskripsjon av podkasten

Julie: Ulikskap er ein god ting, men det kjennest ikkje alltid sånn. Korleis skal du styrkje barna og elevane si sjølvkjensle og kjensle av eigenverdi når dei kjenner seg åleine i eit fellesskap som eigentleg skal romme alle? Mitt namn er Julie Messel, og i denne episoden skal vi snakke om kultur for mangfald. Men først skal vi høyre ei historie om Lilly, som er henta frå NRK sine nettsider.

Kvinne 1: Fjorten år gamle Lilly elskar å danse. Ho trivst på skulen, ho er glad i å gjere lekser, og kjem sjeldan for seint. Lilly er sosial. Ho er kanskje forsiktig, men stort sett er ho med venner. Dansing er den store lidenskapen hennar, og den siste tida har ho òg teke songtimar. Heime syng dei for full hals. På skulen trivst ho godt. Så kjem pandemi og skulenedstenging. Lilly brettar opp ermane og er klar for å bidra i den store, nasjonale dugnaden under korona. Ho og tusenvis av barn skal halde seg heime og få undervisning over skjerm. To veker med nedstenging blir til ein heil vår. Lilly synest arbeidet er overveldande og utmattande. Oppgåver og tekstar blir formidla frå læraren over Teams, men sjølve skulearbeidet må ho gjere åleine. Seinare skal det vise seg at fjortenåringen har dysleksi. Vekevis med lesing og skriving blir uuthaldeleg. Lilly mistar både meistringskjensle og motivasjon. Foreldra til Lilly merkar at dottera slit. Ho klarer ikkje å delta på prøver og vurderingar. Skulearbeid og kvardag blir vanskeleg. Då skulen opnar igjen, er det ein kamp for å komme tilbake. Lilly klarer likevel stort sett å møte opp hausten 2020, men etter kvart som eksamen nærmar seg, eskalerer skulevegringa igjen. Sjølv om ungdomsskulen har vore svært vanskeleg, får Lilly vitnemål. Tilrettelegging frå lærarar og hjelp frå foreldre blir svært viktig. No går ho yrkesfagleg linje på vidaregåande. Takka vere tilrettelegging og god støtte frå lærarar er Lilly på veg tilbake.

Julie: Lillys historie er ei forteljing om å komme tilbake, og at det kan vere vanskeleg å komme tilbake til kvardag og rutinar, er jo noko mange kan kjenne på. Om det er etter ferie eller pandemi, så er jo det noko barn og elevar, både i barnehage, SFO og skule, kan kjenne seg igjen i. Fordi barn opplever dette, blir det ei utfordring òg for tilsette. Eg vil gjerne at vi snakkar om korleis vi som vaksne hjelper barn og elevar når desse vanskelege situasjonane oppstår. For å snakke om dette har eg med meg i podkaststudioet i dag Kristian Øen, som underviser i pedagogikk ved NLA og tek ein doktorgrad ved Universitetet i Bergen. Du har tidlegare òg vore lærar. Velkommen hit!

Kristian: Takk for det!

Julie: I tillegg har eg òg med meg Mirjam Harkestad Olsen, professor i spesialpedagogikk ved det arktiske universitetet i Tromsø, også du tidlegare lærar. Velkommen til oss!

Mirjam: Takk skal du ha!

Julie: Kristian, kva tenkjer du om den historia vi nettopp høyrde?

Kristian: Utan at det gjeld akkurat den spesifikke tematikken, så tenkjer eg at det er ei historie som viser at vi alle, alle barn og elevar, i kortare og lengre periodar kan oppleve utfordringar og barrierar i løpet sitt. Det å skape ein trygg og god skule og barnehage som hjelper dei i dei periodane, tenkjer eg er heilt sentralt.

Julie: Det vi eigentleg skal snakke om i dag, er kultur for mangfald. Eg veit ikkje, Mirjam, kan du seie noko om kva som ligg i det omgrepet for deg?

Mirjam: Mangfaldsomgrepet seier noko om den ulikskapen som er ibuande i eit fellesskap. Kultur for mangfald betyr jo eigentleg berre at vi gir rom for ulikskap, vi gir rom for at ikkje alle har den same A4-storleiken. Det er vel eigentleg ingen som passar inn i A4-skjemaet. Gjennom det kan vi òg tenkje eit inkluderande fellesskap.

Julie: Eg tenkjer at fellesskap kanskje er nøkkelen her. Korleis vi skaper fellesskap, på skule og i barnehage, der det er plass til alle. For alle er vi eigentleg veldig ulike?

Kristian: Ja, det vil eg tru. Nei, det er klart at vi er det. Så tenkjer eg at det er noko med det å … For meg handlar kultur for mangfald om å skape føresetnader for å kunne utvikle ein inkluderande praksis. Det handlar om nettopp tenkinga vår og haldninga vår til ulikskap eller det å vere forskjellige. Og så tenkjer eg at det handlar jo om viktigheita av å jobbe med dette i barnegruppa, i elevgruppa, i vaksengruppa, tilsettgruppa, men også opp mot foreldregruppa. Det er her på ein måte eit arbeid som femnar breitt.

Julie: De har jo erfaring som lærarar, begge to, og de har jobba med denne tematikken også på høgskule og universitet. Korleis skal ein tenkje at dei tilsette i barnehage og skule skal vere opptekne av dette i møte med barna i det daglege? Korleis skal ein liksom skape rom for mangfald?

Mirjam: Eg tenkjer at det den historia med Lilly i stor grad viser, er ei haldning hos dei som jobbar med Lilly, som er av typen «no brettar vi opp ermane, det her får vi til». Det å ha respekt for ulikskap, det å ha respekt for at menneske er forskjellige, viser seg òg i dei haldningane vi har til barn og til elevar. I tillegg til å vere lærar har eg òg jobba i barnehage, og det er dei same forholda der. Det tenkjer eg det er litt viktig at vi er merksame på. Det er det same mangfaldet i barnehagane. Vi har kanskje ikkje dei same faglege problemstillingane, men vi har dei same problemstillingane knytte til at barn føler seg utanfor, dei føler seg ikkje sett, og så vidare. Så vi treng den same kulturelle aksepten for mangfaldet.

Julie: Eg synest ofte at når barn er små, er ein kanskje meir bestemt på å gi dei beskjedar om korleis ting skal vere. Så utviklar dei eit språk og eit større rom. Så er ein, i alle fall som forelder, kanskje meir tilbøyeleg til å lytte til dei. Men for små barn, som ikkje uttrykkjer seg på same måte, korleis inkluderer vi dette omgrepet der?

Kristian: Opplevinga mi er at om ein treng å inkludere omgrepet hos dei små … Små barn er jo ofte veldig romslege. Dei er i natur ofte ganske for opne for det mangfaldet, opplever eg. Ofte føler eg at det er gjerne dei vaksne, dei tilsette, som er meir sånn: «Korleis skal vi forklare dette her?» Eg opplever at barn og elevar veldig ofte, ved å snakke ganske rett fram om dette, tek dette som ein heilt naturleg del av mangfaldet.

Mirjam: Det tenkjer eg òg. Det ligg ei naturleg romslegheit hos barn, hos dei minste barna. Det er ofte vi vaksne som gjer dei merksame på det som er forskjellig. Det kan vere i beste meining. «Ta no Anne med dykk ut når de leikar. Hugs no på at han Per òg har lyst til å spele fotball.» Og så skaper vi ein sånn: «Å? Kvifor? Kva er det med han Per? Kva er det med Anne?» Vi må skape ei romslegheit hos barn, men eg trur ikkje barn eigentleg treng å ta omsyn til omgrepet kulturelt mangfald, dei treng berre å ta omsyn til at her er det rom for alle. Her skal alle ha ein plass, og vi skal inkludere alle.

Julie: Når vi no snakkar om dette omgrepet «kulturelt mangfald», sa du litt tidlegare, før vi gjekk inn i studio, Kristian, at du er jo ofte ute og møter lærarar og andre som jobbar med barn og elevar. Korleis opplever lærarar og dei som jobbar ute i felten, å snakke om denne kanskje litt avanserte omgrepsbruken? Kanskje er ein ikkje så veldig kjent med uttrykket «kultur for mangfald», men ein bruker det nok sannsynlegvis i praksis likevel?

Kristian: Ja, eg trur jo at dette her er ei av utfordringane når vi snakkar om dette her, at det handlar òg om haldninga til dei vaksne. Eg har ikkje møtt mange vaksne og tilsette som er mot mangfald. Så dette her er også ein ting som eg opplever at ein er bevisst på og jobbar aktivt med, men det er jo også komplekst. I praksisfeltet er det fullt av dilemma, det er krysspress, og det er ulike forventningar som gjer at eg trur det å balansere dette og halde den stø kursen blir opplevd som krevjande for mange. Så er det kanskje ein del andre krav og forventningar både frå eigarar, nasjonale føringar og så vidare. Det også ligg i eit press som gjer at ein glepp litt på det heilt grunnleggjande. Det å få det tilbake igjen på å reflektere rundt kva dette eigentleg betyr, trass i det krysspresset, det opplever eg at mange tilsette synest er spennande og viktige diskusjonar. Men det er noko med å skape rom og tid for dei diskusjonane.

Julie: Det du seier, er at kultur for mangfald naturlegvis er veldig viktig på eit individnivå, men det er òg viktig på eit systemnivå, at det blir lagt til rette for tenking gjennom heile verdikjeda?

Mirjam: Eg trur heile verdikjeda kanskje er eit fint omgrep, fordi vi treng å jobbe med det her i alle ledd. Alle tilsette, uansett stillingstype. Det må vere ein visjon allereie frå leiingsnivået og til den enkelte som jobbar tett på barna og elevane. For å kunne få det til må vi snakke om det. Vi kan vere samde om at det kulturelle mangfaldet er viktig. Vi kan vere samde om at inkluderande fellesskap er viktig, eg trur ikkje vi møter éin som er usamd. Men derifrå og til å snakke om kva det er som fremjar eit kulturelt mangfald, der barrierane for eit kulturelt mangfald ligg – vi må setje ord på det. Elles kjem vi ikkje vidare, då blir det ein privat praksis, og det er ikkje dit vi har lyst til å gå.

Kristian: Og så trur eg det å klare å kople nettopp det overordna direkte til praksis er ei krevjande sak. Det er noko med å ha den kulturen i skule og barnehage og PP-teneste der ein utforskar og utfordrar kvarandre i praksisen. Når du gjer sånn, kvifor gjer du det? Kva betydning har det? Kva konsekvensar har det? Den type undring saman og diskusjon saman, det veit eg mellom anna frå forskinga mi at ein del lærarar kvir seg for å utforske og utfordre kvarandre på, fordi ein vil ikkje trakke nokon på tærne, ein vil ikkje vere ein besserwisser. Men nettopp den typen diskusjonar og refleksjonar er det som bidreg til å kople desse visjonane, det overordna, direkte til praksisen. Det er krevjande diskusjonar og refleksjonar å ha.

Mirjam: Men Kristian, har du tenkt noko på korleis ein kan få fram dei diskusjonane utan at ein trør over kvarandre sine grenser? For det er absolutt ein terskel for å gi kritikk, det er noko ein helst ikkje vil.

Kristian: Eg veit at ein del skular og barnehagar som også er klar over dette her, som også løftar fram til dømes omgrepet «psykologisk tryggleik», der ein diskuterer på ordentleg at det å vere profesjonell inneber at vi må ha den typen diskusjonar, det kan vere ubehageleg, det kan opplevast som kritikk, men det er gjort i beste meining. Når ein metasnakkar om at dette er ein del av praksisutviklinga, opplever eg at det mange stader skaper rom for at dette kan gjerast utan at det nødvendigvis blir opplevd på den måten.

Mirjam: For dersom vi løftar det til eit nivå over yrkesutøvinga til den enkelte, vi snakkar på eit metaperspektiv, så får vi kanskje nøytralisert litt av dei såre kjenslene, sjølv om vi hentar døme frå praksis og deler erfaringar. Nokre gonger nyttar det å sjå etter godstoffa. Ein brekker opp omgrepet kulturelt mangfald, kva det består av, og så tek ein steg for steg og finn godstoffa hos kvarandre. Det kan vere ein fin måte å leggje det til rette på.

Julie: Sånn eg forstår dykk no, handlar dette ikkje berre om kva som skjer i skulegarden eller i klasserommet eller i leik i barnehagen, men også kva som skjer på personalrommet, og også kva som skjer i planleggingsdagane i august, sånn at det nettopp blir skapt eit trygt rom for dei tilsette til å finne ut av korleis ein skal ta omsyn til dette?

Mirjam: Eg tenkjer at kulturen for mangfald allereie blir sett i personalet, blant dei tilsette. Korleis vi tek vare på kvarandre som tilsette, speglar seg ned i korleis vi jobbar inn mot barn og elevar, har eg tenkt. Då er det viktig å vere merksam på at korleis vi tek omsyn til kvart enkelt barn, kvar enkelt elev, det ser dei jamaldra, og det legg dei merke til, og dei speglar det. Så det er så uendeleg viktig at vi startar i personalgruppa, og så tek vi det derifrå.

Julie: No høyrest det ut som om du snakkar om kultur på arbeidsplassen.

Mirjam: Jepp.

Julie: At vi skal ha ein god kultur på arbeidsplassen, og då vil det liksom risle nedover i andre delar av organisasjonen. Er det sånn du òg opplever det, Kristian?

Kristian: Ja. Det er det absolutt. For meg handlar inkluderande praksis òg like mykje om eit inkluderande arbeidsmiljø. Når eg snakkar om det å utforske og utfordre praksis, så handlar det ikkje berre om å vere snill og grei med kvarandre. Det handlar òg om å kombinere det med å støtte kvarandre profesjonelt. Dersom eg hadde sett at Mirjam i samhandlinga si med ein elev gjorde noko som eg undra meg over, det å faktisk som profesjonell tenkje at det lurer eg på, og kunne spørje og utforske … Kvifor gjorde du det? Ikkje nødvendigvis som kritikk. Det også er ein del av det eg tenkjer – kultur for mangfald. Ikkje berre at vi skal vere snille og greie, for faren er jo nettopp at ein hoppar over ein del heilt sentrale diskusjonar der ein kan avdekkje tankar, haldningar som bryt med tenkinga inkluderande fellesskap eller mangfalds…

Mirjam: Det du beskriv, er jo det vi tenkjer skal kjenneteikne eit godt profesjonsfellesskap.

Kristian: Nemleg.

Mirjam: Altså ein lærande organisasjon. Det at vi er spørjande til kvarandre sin praksis. Det er kjempeviktig.

Julie: Det synest eg er veldig fint, det du seier der, ein lærande organisasjon. For det betyr òg at mykje av dette som handlar om å skape ein kultur for mangfald, også handlar om å finne tid til å sjå kollegaene våre og gi kvarandre tid til å hjelpe kvarandre. Det handlar om ressursar, sjølvsagt, men òg om kultur for korleis vi har det på jobben. Dette skal jo vere ein podkast der vi håpar at vi kan hjelpe tilsette i barnehage, skule og PPT til å finne rom til dette. De har sjølv jobba som lærarar for ei stund sidan. Har du nokon tips til korleis ein kan finne tid og rom i kvardagen, også på eit individnivå? Vi har snakka så vidt om at det overordna perspektivet må vere på plass, men også i det daglege?

Mirjam: Tenkjer du då tid til samarbeid, tid til å vere kollegaer, eller tenkjer du tid inn mot kvart enkelt individ som treng støtte og hjelp?

Julie: Eg tenkjer eigentleg det første.

Mirjam: Det første.

Julie: Tid til å hjelpe kvarandre og bli eit godt arbeidsfellesskap, som har høve til å sjå kvart enkelt barn.

Mirjam: Først og fremst handlar det om at når leiinga tek det ansvaret, så blir det lagt til rette for tid. Det blir brukt av fellestid til nettopp sånne diskusjonar. Det må leggjast til rette tidsmessig, det må leggjast til rette stadsmessig. I tillegg ser vi på til dømes forsking knytt til samundervisning, altså der lærar og spesialpedagog jobbar saman til same tid på same stad med den same gruppa – der det fungerer godt, er der dei er nær kvarandre også i planleggingstida. Altså at dei deler kontor eller har kontor ved sida av. Det å vere tette i tida utanfor klasserommet betyr noko. Samundervisning slår mykje dårlegare an når det er fysisk avstand mellom dei enkelte tilsette. Då er det ikkje like lett. Det viser, trur eg, at lærarar, tilsette i barnehage, skule, PPT og så vidare, er flinke til å bruke dei romma dei har, når det berre blir lagt til rette for rom, både fysisk og tidsmessig.

Julie: Vi skal gå inn for landing her no, men eg berre lurer på om de på tampen hadde nokon ønsker for framtida knytte til dette feltet som er så viktig over heile samfunnet vårt. Dersom de skulle gitt tre tips kvar til korleis tilsette kan omfamne dette endå betre?

Kristian: Tre tips, ja?

Kristian: Nei, det første må vere å skape desse romma som du snakkar om, for å diskutere desse tinga. Eg trur det er veldig lett å bli fanga i drift, altså det som skjer, det som skjer i morgon, og så må ein på ein måte heile tida vere oppteken av det praktiske. Det å skape dei romma og prioritere tid til å diskutere dei grunnleggjande verdiane i rammeplan og i læreplan, det trur eg er viktig. Så trur eg òg at det å fri seg frå ein del av desse krava som kjem, det å verkeleg reflektere … Kva krevst det for å ha ein inkluderande praksis? Kva inneber ordentleg kultur for mangfald? Det tenkjer eg òg er viktig. Og så sjølvsagt også lytte ut med barn. Det å spørje barn og elevar sjølve, kva tenkjer dei om det? Det trur eg er heilt sentralt.

Julie: Gode råd. Mirjam?

Mirjam: Det var dårleg gjort å starte med Kristian.

Mirjam: Nei, eg kan starte med eit døme frå min eigen skulegang. Då eg gjekk på skulen, hadde pultane fargekode, og det same hadde stolane. To gonger i året blei vi målte, sånn at vi fekk pultar og stolar som passa akkurat til høgda vår. Skulen var veldig oppteken av ergonomi den gongen. No skal ungane helst passe i ein A4-boks, anten dei heng og dinglar med beina på stolen, eller stolen rett og slett er for kort. Det er berre eit metaforisk bilete. Eg trur at vi må sleppe opp den A4-boksen. Vi må utvide han kraftig for at vi skal få rom for det kulturelle mangfaldet. Vi må tenkje heilt annleis om kva skule skal vere, og korleis skulen skal organiserast, for å få det her veldig godt til. Men vi må starte der vi er. Det å vere kjend med handlingsrommet vi har, både det juridiske, organisatoriske, praktiske og pedagogiske handlingsrommet, er viktig. Det har vi studiar på, at både dei tilsette og leiarane deira kjenner det for dårleg. Dei kjenner for dårleg til dei moglegheitene som ligg her. Dét er også veldig flott om vi får til. Då skaper vi òg eit større rom for kulturelt mangfald. Tredje? Eg trur at vi skal gi honnør til dei som får det til, at vi skal vere flinke til å framsnakke kvarandre, at vi skal prøve å sjå kollegaer som klarer å skape den her forståinga og dei gode haldningane knytte til kulturelt mangfald, som skaper ei forståing i barnegruppa, i elevgruppa, for at det er heilt greitt å vere den du er, det er heilt greitt å møte med den identiteten du har. Det er rom for det. For då vil «ho Lilly» trivast.

Julie: Då vil «ho Lilly» trivast – det synest eg var ei nydeleg avslutning på denne episoden. Det handlar om at vi skal prøve å framsnakke kvarandre, utvide A4-boksen og finne plass til kvarandre. Tusen takk for at de kunne vere her og snakke om dette.

Mirjam: Tusen takk.

Kristian: Takk for det.

Julie: Vil du lære meir om det du høyrde no, finn du det i kompetansepakka «Inkluderande praksis». Lenkja finn du i episodebeskrivinga. Du har lytta til ein podkast frå Utdanningsdirektoratet.