[udir-task]

For at møtet mellom elevene og det faglige innholdet skal bli meningsfullt er det avgjørende med god pedagogisk kompetanse og innsikt i fagets egenart og muligheter.

Nøkkelen til å lykkes i dette arbeidet ligger i å være opptatt av både faglig og sosial læring, og hele tiden spørre seg; hvordan kan undervisning i fag bidra til å bygge fellesskap mellom elevene?

Under finner du en fagtekst om å bygge laget gjennom faget.

Refleksjonsspørsmål

Hvordan kan undervisningen i fag bidra til å bygge fellesskap mellom elevene?
Hvilke særlige muligheter og utfordringer ligger det i de fagene du underviser mest i?
Hvordan kan vi jobbe kollektivt med utvikling av en fellesskapsorientert undervisningspraksis på vår skole?

Å bygge laget gjennom faget

Alle elever har behov for å høre til i skolens fellesskap. Dette gjelder ikke minst i klassen og i faget. Alle fag byr på unike muligheter for å fremme fellesskap. Gjennom lærerens gode didaktiske valg, kan hver undervisningstime bli en anledning til å møte elevenes behov for tilhørighet og anerkjennelse. Nøkkelen til å lykkes i dette arbeidet ligger i å være opptatt av både faglig og sosial læring, og hele tiden spørre seg; hvordan kan undervisning i mine fag bidra til å bygge fellesskap mellom elevene?

Skolen har, sammenlignet med mange andre samfunnsinstitusjoner og organisasjoner, noen helt unike forutsetninger for å skape trygge og inkluderende felleskap mellom elever. Dette handler blant annet om at skolen har et tydelig mandat i lov og forskrifter til å jobbe med fellesskap. I tillegg samler skolen i praksis «alle» barn og unge innenfor ulikeårskull og samme geografisk område over lengre tid. Elever er i naturlig utvikling og søker identitet og tilhørighet hos andre gjennom hele sin oppvekst. Ikke minst handler det om at skolen har et personale med høy pedagogisk og faglig kompetanse som kan mobiliseres i arbeidet med å skape inkluderende fellesskap gjennom læring. Skolens kjernevirksomhet og undervisning i fag kan bidra til å bygge gode lag med og mellom elever.

Skolens brede formål – læring og utvikling i fellesskap
Fellesskapsbegrepet har lange tradisjoner i norske skole. For mange gir det positive assosiasjoner til sosial tilhørighet, medvirkning og skolen som en samfunnsbyggende og demokratisk institusjon. For andre kan begrepet virke hult og utvannet, særlig for de som sitter igjen med vonde minner om utenforskap, manglende anerkjennelse og smale rammer for deltakelse i skolens faglige og sosiale fellesskap.

Skolens formålsparagraf understreker at elever skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å mestre livet og delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Skolen skal møte elevene med tillit, respekt og krav og gi dem utfordringer som fremmer deres dannelse og lærelyst. Opplæringsloven § 14-2 sier at hver elev skal høre til én klasse og ha så mye tid i klassen at eleven kan utvikle sosial tilhørighet. Klassefellesskapet spiller også en viktig rolle for skolens mulighet til å realisere et samlet sett best mulig læringsutbytte for elevene både faglig og sosialt.

Opplæringsloven kapittel 12 understøtter videre at eleven skal ha et trygt og godt skolemiljø som fremmer, helse, inkludering, trivsel og læring. Dette innebærer blant annet at skolen må arbeide kontinuerlig med å fremme elevenes faglige og sosiale læring, og praktisere nulltoleranse for krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering gjennom hele sin virksomhet. I læreplanverket utdypes skolens verdigrunnlag. Verdigrunnlaget skal prege opplæringen i alle fag. En aktiv formidling og utprøving av disse verdiene gjennom undervisningen, skal legge til rette for at alle elever får oppleve tilhørighet i skole og samfunn.

Overordnet del beskriver også prinsipper for læring og praksis i skolen. I denne sammenhengen er det særlig aktuelt å peke på prinsippet om elevens sosiale læring og utvikling, som blant annet understreker at faglig læring ikke kan atskilles fra sosial læring, og at skolen skal legge til rette for elevens sosiale utvikling gjennom arbeid med fagene. Det handler også om å utvikle en felles praksis og opplevelse av tilhørighet og identitet i det daglige læringsfellesskapet på skolen. Skolen skal bidra til at elevene både får medvirke og ta medansvar i læringsfellesskapet som de skaper sammen med lærerne hver dag. Når elevene møtes med respekt og anerkjennelse, bidrar dette til å styrke deres opplevelse av tilhørighet. Ved varierte arbeidsmåter og innhold kan opplæringen i fag også bidra til at elevenes erfaringer blir anerkjente og får verdi som ressurser for læring i fellesskap.

Hva betyr fellesskap i fag?
I skolens styringsdokumenter ligger det til rette for at skolen skal kunne bygge laget gjennom faget. Men hvordan omsette disse føringene i praksis i ulike fag? Her er det viktig å anerkjenne at ulike fag gir ulike forutsetninger for å jobbe med felleskap og inkludering. Fag- og timefordelingen gir ulike rammer for hvor mye tid en lærer har sammen med elevene i faget. Tilsvarende er fagets egenart, dets kjerneelementer, arbeidsmåter og innhold, avgjørende ressurser for elevens faglige og sosiale læring. Dette handler blant annet om at fagene gir ulike muligheter for mestring, samspill, diskusjon og refleksjon som gjør at elevene kan bli bedre kjent med hverandres verdier, livserfaringer og meninger i fellesskap.

Selv om hvert enkelt fag har sin egenart er det også noe som er likt for alle fag i skolen. Alle fag skal bidra til å realisere verdigrunnlaget og formålet med opplæringen. Alle disse fagspesifikke føringene, sammen med kompetansemål på ulike trinn, utgjør en pedagogisk gullgruve for å skape fellesskap og tilhørighet gjennom faglig og sosial læring.

For at møtet mellom elevene og det faglige innholdet skal bli meningsfullt, er det avgjørende med god pedagogisk kompetanse og innsikt i fagets egenart og muligheter. Et nyttig utgangspunkt for planlegging og gjennomføring av fellesskapsskapende undervisning kan være å tenke på dette møtet som en kontinuerlig utvikling av didaktiske relasjoner i klasserommet.

Didaktisk relasjonstenkning retter søkelyset mot fagets innhold som ressurs for etablering av verdige og meningsfulle møter mellom elever og lærer i klasserommet. Med innhold menes her blant annet metoder og fagets spesifikke lærestoff (modell 1), for eksempel de kjerneelementene som er beskrevet i faget og konkretiseringen av disse gjennom lærerens valg av tema og læringsressurser. I en utvidet forstand (modell 2) handler innholdet i faget også om hvilke kompetansemål, arbeidsmåter og vurderingsformer som anvendes for å fremme faglig og sosial læring, om undervisningens rammefaktorer og om elevens forutsetninger for læring.

Hvordan bygge fellesskap gjennom undervisning i fag?
Tenkningen om didaktiske relasjoner er hverken ny eller ukjent. Den har imidlertid fått fornyet aktualitet med læreplanverket som vektlegger at faglig og sosial læring skal skje i sammenheng gjennom undervisningen i fag. For å illustrere modellens nytteverdi kan vi starte med et enkelt refleksjonsspørsmål til en lærer: Hvordan bidrar min undervisning i fag til å bygge fellesskap mellom elevene? Dette spørsmålet leder naturlig videre til en drøfting av hvilke elementer som preger lærerens undervisning, og hvordan disse påvirker fellesskapene i den aktuelle elevgruppen og faget. Med utgangspunkt i den didaktiske relasjonsmodellen kan drøftingen av følgende elementer starte:

Innhold

Arbeidsmåter

Roller

Mål

Vurdering

Basert på faglig og didaktisk kunnskap vil lærerne kunne drøfte og planlegge undervisning med et nytt blikk for hvordan innhold og arbeidsmåter i fag også skal bidra til å fremme sosial læring og opplevelsen av fellesskap i klassen. Det som er nytt er altså ikke modellen, men måten den her anvendes til å skjerpe lærerens bevissthet om hvordan ulike didaktiske valg i den faglige undervisningen også spiller inn på elevenes sosiale utvikling og opplevelse av å høre til.

Ikke alle elever har like positive assosiasjoner til de fellesskapene som skolen tilbyr, eller til undervisningsformer som krever mye deltakelse og samarbeid. Alle lærere er heller ikke like trygge på sine egne evner til å utvikle fellesskap gjennom undervisning i fag. Det er viktig å understreke at det ikke finnes noen fasit på en slik praksis og at en felleskapsskapende undervisningsform må utvikles over tid og tilpasses hver enkelt lærer og klasse. Det vil også være viktig å forankre utviklingen av en fellesskapsorientert tilnærming til undervisningen i profesjonsfellesskapet og hos skoleleder og skoleeier for at dette arbeidet skal få en bred og varig innvirkning på elevenes opplevelse av tilhørighet i skolen.

Hvilke fellesskap betyr mest for elevene?
Lærerens oppgave er å skape læring og tilhørighet i klasserommet. På samme måte som det er viktig med en forståelse av hvilken kompetanse elevene skal utvikle i faget, er det viktig å ha en forståelse av hvilke typer fellesskap som er betydningsfulle for elevens opplevelse av tilhørighet. En nyttig distinksjon kan være den mellom det formelle elevfellesskapet, eller klassen, som elevene blir plassert inn i, og det «gyldige vi» som elevene selv er med på å skape og ønsker å slutte seg til. For elevene betyr det gyldige vi’et aller mest. Det er fordi slike fellesskap gir dem en meningsfull tilhørighet og måte å være sammen med andre på som tilfredsstiller deres grunnleggende behov for anerkjennelse og verdighet. Slike fellesskap oppstår ofte blant elever som opplever at de har noe til felles, men det er ikke sikkert at de oppstår for alle elever og i en hel klasse. Et kjennetegn på et gyldig fellesskap er at det etableres en felles praksis eller en innforstått og særegen «oppskrift» på gyldige samværsformer– «sånn gjør vi det hos oss». Denne praksisen utvikles av elevene selv, men kan også påvirkes gjennom lærerens didaktiske valg.

Et annet kjennetegn på gyldige fellesskap er at deltakerne har en felles opplevelse av at de er sammen om å utrette noe meningsfullt – «dette er vårt prosjekt». Et slikt prosjekt er ofte knyttet til gruppens opplevde felles identitet og kan i skolesammenheng for eksempel dreie seg om å utvikle og opprettholde en identitet som den «inkluderende klassen», eller den «bråkete klassen». En felles praksis og et felles prosjekt forsterker hverandre gjensidig og skaper en kollektiv opplevelse av identitet og tilhørighet – «sånn er vi». Denne identiteten er synlig i klasserommet gjennom for eksempel bestemte ord og uttrykk, kleskoder eller handlinger som gjør at elevene kan identifisere og bekrefte hverandre som medlemmer av det gyldige fellesskapet. Lærerens oppgave er altså å bruke sin kunnskap om didaktikk og fag til å påvirke elevenes etablering av «gyldige vi» og gjøre læring i faget til et meningsfullt felles prosjekt som klassen kan kjenne seg igjen i.

[udir-reveal]

Kilder

Bjørndal, B., & Lieberg, S. (1978). Nye veier i didaktikken. Oslo: Aschehoug.

Eriksen, I. M., & Lyng, S. T. (2018). Elevenes psykososiale miljø: Gode strategier, harde nøtter og blinde flekker i skolemiljøarbeidet. Oslo: Fagbokforlaget.

Hiim, H., & Hippe, E. (2009). Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere: Gyldendal akademisk.

Imsen, G. (2009). Lærerens verden: innføring i generell didaktikk (4 ed.). Oslo: Universitetsforlaget.

Lyng, S. T. (2019) Sosiale gruppedynamikker som drivkrefter i mobbing. Mot et bredere fortolkningsrepertoar. I Lenz, C., Moldrheim, S. og Gambert, C. (red.) Faglige perspektiver på demokrati og forebygging av gruppefiendtlighet i skolen. Oslo: Dembra

Rabøl Hansen, H. (2014). Fælleskabende didaktikker. In H. Rabøl Hansen & D. M. Søndergaard (Red.), Nye perspektiver på mobning (Vol. 51, pp. 63-72). Herfølge: Skolepsykologi.

Restad, F., & Sandsmark, J. (2021). Mobbeforebygging i et fellsskapsperspektiv - Nye stemmer i praksis. Oslo: Kommuneforlaget.

Wenger, E. (1999). Communities of practice: Learning, meaning, and identity. Cambridge: Cambridge University Press.