Ifølgje rammeplanen for barnehage skal styraren sikre at barnehagen har innarbeidd rutinar for samarbeid med relevante institusjonar, slik som skulen, helsestasjonen, PP-tenesta og barnevernet.

Barnehagen skal bidra til barns trivsel, livsglede, utfalding, utforsking, meistring og kjensle av eigenverd. Når dei tilsette i barnehagen oppfattar at dei ikkje fungerer godt nok inn mot denne oppgåva, kan det vere nødvendig å hente inn ekstern hjelp. Dette kan til dømes vere når barnehagen sitt handlingsrepertoar åleine ikkje synest tilstrekkeleg, og at dei tiltaka barnehagen har sett inn, ikkje ser ut til å fungere til barns beste. Det kan vere at leik og samspel framleis ber preg av ubalansar, og at nokre barn sjølv etter omfattande arbeid framleis ikkje er inkluderte. Det kan også vere andre former for sårbarheit som stadig kjem til uttrykk. Det utilstrekkelege kan vise seg ved at det framleis førekjem at nokre barn krenkjer og andre blir krenkte.

Når det er tydeleg at barnehagen, sjølv med gode rutinar og stor innsats, ikkje lykkast med å handtere, stoppe og følgje opp krenkingar eller mobbing, bør de søkje bistand utanfor barnehagen.

Det kan vere at barnehagen oppfattar å ha behov for ekstern rettleiing eller andre former for støtte, og det kan vere aktuelt å involvere fleire instansar som kan bidra med differensiert støtte.

Ekstern støtte og rettleiing skal som hovudregel rette seg mot barnehagemiljøet i sin heilskap, såkalla systemisk støtte eller rettleiing. Dette er også utgangspunktet i saker som handlar om eit konkret barn. I nokre tilfelle kan det også vere aktuelt å hente inn hjelp til handtering på fleire arenaer i miljøet som omgjev barnet.

Barnets beste skal vere den overordna føringa i avgjerda om å hente inn hjelp.

[udir-task]

Refleksjonsspørsmål

Kva for døme har de på saker der det har vore nødvendig å hente inn ekstern støtte?
Har de gode rutinar for å melde inn og bruke ekstern støtte?
Er den eksterne støtta fortrinnsvis retta mot barnehagen som heilskap, heller enn mot enkeltbarn?