[udir-general]

Anerkjennelse handler om mye mer enn ros. Det er ikke en høflighet vi skylder elevene. Anerkjennelse er et grunnleggende psykologisk behov og en forutsetning for elevers faglige og sosiale læring i skolen og for at det enkelte individ skal kunne leve et godt liv og utvikle en trygg identitet og god psykisk helse. Anerkjennelse har derfor dyptgripende konsekvenser for skolens tenkning og praksis.

Under finner du en fagtekst om anerkjennelse i skolen skrevet av Arne Nikolaisen Jorde fra Høgskolen i Innlandet.

Anerkjennelse i skolen-1.jpg

Anerkjennelse i skolen – en forutsetning for læring

Anerkjennelse er et grunnleggende menneskelig behov. Erkjennelsen av barns ukrenkelige egenverdi, ideen om at alle barn er like mye verdt, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn, kjønn og funksjonsevne er i dag en etablert forståelse av barnet. Det bygger på en universell etikk om barn som er nedfelt i FNs Barnekonvensjon fra 1990. Dette synet på barnet ble tatt inn i Norges Grunnlov (§104) i 2014 og gjennomsyrer også opplæringsloven.

Tenkningen bygger på en erkjennelse av barn som likeverdige subjekter med et grunnleggende behov for anerkjennelse. Hva betyr det? Å anerkjenne et barn eller en ungdom innebærer å møte dem med en aksepterende, empatisk innlevende og bekreftende holdning. Det innebærer at ansatte må anstrenge seg for å gripe barnets eller den unges subjektivitet i det daglige møtet. Dette krever at lærerne må «kunne se læringen gjennom elevenes øyne», som John Hattie framhever som lærerens viktigste oppgave.

Anerkjennelse handler om mye mer enn ros. Det er ikke en høflighet vi skylder elevene. Anerkjennelse er et grunnleggende psykologisk behov og en forutsetning for elevers faglige og sosiale læring i skolen, og for at det enkelte individ skal kunne leve et godt liv og utvikle en trygg identitet og god psykisk helse. Anerkjennelse har derfor dyptgripende konsekvenser for skolens tenkning og praksis.

Anerkjennelsens tre hovedformer

Ifølge den tyske sosialfilosofen Axel Honneth er mennesket avhengig av å erfare tre former for anerkjennelse for å kunne utvikle seg til et sunt og helt menneske som kan utfolde sine iboende ressurser:

Kjærlighet: Individet trenger å erfare kjærlighet i form av omsorg, varme og empati ansikt til ansikt i nære relasjoner». Det legger grunnlag for en trygg selvfølelse.

Rett: Individet er avhengig av å erfare rett, ved å bli respektert som likeverdig subjekt, medborger og rettighetshaver i samfunnet. Det bereder grunnen for selvrespekt.

Sosial verdsetting (solidaritet): Individet er avhengig av å erfare sosial verdsetting ved at dets bidrag blir verdsatt i de sosiale fellesskap det deltar i. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at vi bare passivt godtar hverandres ytelser. Sosial verdsetting innebærer at vi også aktivt må legge til rette for og etterspørre hverandres bidrag og verdsette det som like verdifullt som vårt eget. Det er et uttrykk for en solidarisk anerkjennelse av hverandres bidrag i fellesskapet. Det legger grunnlag for utvikling av selvtillit på de områder en får utfolde seg på.

Negative relasjonelle erfaringer, devalueringer, avvisninger og psykisk og fysisk vold, svekker muligheten for fri selvrealisering. Fellesbetegnelsen for slike erfaringer er krenkelser. Krenkelser rammer og skader både psyke og kropp. Motsatt vil opplevelser av anerkjennelse bidra til å styrke helsetilstanden. Anerkjennelse er altså alt mennesket trenger for vekst, utvikling og fri selvrealisering.

Anerkjennelseserfaringer nærer og bygger barn og unges selvverd og helse. Slik legger anerkjennelse grunnlaget for deres evne til å være aktør i eget liv. Anerkjennelse er dermed betingelsen for at barn og unge skal kunne utfolde sin relasjonelle, meningssøkende, utforskende, skapende og intensjonale natur, som er kjernen i den moderne utviklingspsykologiens forståelse av barnet. På denne måten formes individet i gjensidig samspill med sine sosiale og kulturelle omgivelser, og de normative erfaringer det gjør i dette samspillet påvirker hvordan det kommer til å se på seg selv og hvilken verdi det har som menneske. Honneths anerkjennelsesteori beskriver med andre ord betingelsene for «det gode liv» og «det gode samfunn». Slik er både individets og samfunnets utvikling avhengig av at individene anerkjenner hverandre gjensidig. Et samfunn uten anerkjennelse vil gå i moralsk oppløsning.

Anerkjennende pedagogikk – en forutsetning for «den gode skole»

Løsningen ligger i det Jordet kaller en anerkjennende pedagogikk. Alt vi vet fra skoleforskningen og pedagogisk teori bekrefter dette. Hva innebærer dette i praksis? La oss se nærmere på dette i lys av de tre anerkjennelsesformene.

Kjærlighet

Kjærlighet innebærer erfaringer av omsorg, varme, empati og emosjonell støtte i ansikt til ansikt møte mellom lærer og elev. Det kommer til uttrykk i lærerens anerkjennende væremåter hvor elevene opplever seg sett, akseptert og bekreftet av lærerne. Elever som erfarer dette over tid, vil utvikle en grunnleggende tillit til læreren fordi de vet at de er ivaretatt (elsket). Slik styrkes elevenes selvfølelse. Denne tenkningen er de senere år brakt et skritt videre gjennom begrepet epistemisk tillit som betyr «tillit til å lære» («episteme»; gresk for kunnskap). Elever som har utviklet en tillitsrelasjon til læreren, vil også ha tillit til den kunnskap læreren formidler, og vil åpne seg for denne. Slik styrker epistemisk tillit elevenes lærelyst og motivasjon. Læreres evne til å etablere gode relasjoner til elevene ved å møte dem med kjærlighet, er dermed lærerens pedagogiske nøkkelkompetanse.

Rett

Å møte elever med respekt som likeverdige subjekter med rettigheter og plikter og med forventninger om moralsk ansvarlighet i skolen, er å gi de verdighet. Tenkningen er forankret i en universell etikk om mennesket, nedfelt i FNs barnekonvensjon, som fastslår alle barns likeverd og ukrenkelige verdi. Prinsippene om «barnets beste» og «barnets rett til å bli hørt» er overordnede juridiske og etiske forpliktelser som er nedfelt i Grunnlovens § 104 og opplæringsloven og skal gjennomsyre alt som skjer i skolen. Det bereder grunnen for en undervisning preget av dialogisk samspill som inviterer elevene til aktiv deltakelse. Slik dannes også elevene til demokratiske medborgere. Elever som erfarer at deres rettigheter blir ivaretatt på denne måten i skolehverdagen vil få en styrket selvrespekt.

Sosial verdsetting som solidaritet

Barn og unge har et grunnleggende behov for å bruke sine kunnskaper, kompetanser og interesser i opplæringen og erfare at dets bidrag blir tilrettelagt for, etterspurt og verdsatt i klassefellesskapet. Elevene kommer imidlertid til skolen med ulike forutsetninger for å lykkes i møte med skolens akademiske praksiser. Ideen om sosial verdsetting som solidaritet, som er en av skolens grunnleggende verdier, bygger på en erkjennelse av elevene som likeverdige subjekter. Sosiokulturell læringsteori legger til grunn at elevene er deltakere i et fellesskap hvor alle elever har ressurser som fellesskapet trenger, hvor den enes bidrag kan være like viktig som den andres.

Når lærerne etablerer et læringsmiljø der elevene anerkjenner hverandre solidarisk og samarbeider mot felles mål, vil elevene også få del i hverandres kunnskaper. Dette krever samarbeidslæring. Effekten av dette er godt dokumentert. Det understreker betydningen av å skape samhold og bygge «lagånd». Slik legger skolen til rette for deltakelse og mestring for alle elever. Dette krever at skolen må utvide kriteriene for hva som gjelder som verdifulle prestasjoner i opplæringen. Lærerne må derfor legge til rette for aktiviteter som stimulerer alle elevenes særlige kompetanser ut fra deres bakgrunn og forutsetninger. Dette er kjernen i all tilpasset opplæring. Dette er særlig viktig i en flerkulturell skole. Bare slik kan skolens dannelsesmål bli realisert for alle elever. Når elevene så erfarer mestring, styrkes deres selvtillit.

Å anerkjenne elevene vil kreve at lærerne og skolens ledelse sammen må utforske egen praksis både for å avsløre og legge av tenkemåter og praksiser som krenker barn og unge og så jobbe målrettet med å gjøre mer av det de alt gjør bra, og som er i samsvar med teorien om anerkjennende pedagogikk. Dette kan lede lærere inn i skolepolitiske konflikter ved at de må gå inn i en moralsk motivert «kamp om anerkjennelse» for barn og unge i skolen. Gjennom et slikt kognitivt og etisk «ryddearbeid» på skolenivå vil vi kunne berede grunnen for en skole hvor alle elever har bedre muligheter for å lykkes.

Alle tre anerkjennelsesformer må håndteres parallelt i lærernes profesjonsutøvelse.

[udir-reveal]

Kilder

Bandura, A. (1997). Self-efficacy: The exercise of control. New York: Freeman.

Bergin, C. & Bergin, D. (2009). Attachment in the Classroom. Educational Psychology. Review, 21(2), 141. https://doi.org/10.1007/s10648-009-9104-0

Fonagy, P. & Allison, E. (2014). The Role of Mentalizing and Epistemic Trust in the Therapeutic Relationship. Psychotherapy, 51(3), 372–380. https://doi.org/10.1037/a0036505

Frønes, I. & Strømme, H. (2014). Risiko og marginalisering: Norske barns levekår i kunnskapssamfunnet (2. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.

Hargreaves, A. & Fullan, M. (2014). Arbeidskultur for bedre læring i alle skoler: Hva er nødvendig lærerkapital? Oslo: Kommuneforlaget.

Hattie, J. (2009/2013). Synlig læring: Et sammendrag av mer enn 800 metaanalyser av skoleprestasjoner. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Honneth, A. (2008). Kamp om anerkjennelse: Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.

Jordet, A. N. (2020). Anerkjennelse i skolen: en forutsetning for læring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Lillejord, S., Borte, K. & Nesje, K. (2018). De yngste barna i skolen: Lek og læring, arbeidsmåter og læringsmiljø – En forskningskartelegging. Hentet fra: https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1254038017948.pdf

Pianta, R. C., Hamre, B. K. & Allen, J. G. (2012). Teacher-Student Relationships and Engagement: Conceptualizing, Measuring, and Improving the Capacity of Classroom Interactions. I S. L. Christenson, A. L. Reschly & C. Wylie (Red.), Handbook of Research on Student Engagement (s. 365–386). Springer.

Salmela-Aro, K. (2017). Dark and bright sides of thriving - school burnout and engagement in the Finnish context. European Journal of Developmental Psychology, 14(3), 337-349. https://doi.org/10.1080/17405629.2016.1207517